Av Håkon Lie

Bygdeborger ble bygget som vern mot fiender. Folk som ikke bodde i en by med solide bymurer måtte beskytte seg mot inntrengere som kom farende. Dem var det mange nok av på den tiden! Og tiden vi snakker om, er den store folkevandringstiden i Europa, i de to århundrene som gikk fra det enorme Romerriket begynte å knirke i sammenføyningene, frem til det gikk i oppløsning.

Bygdeborgen på Lindskarberget

Det finnes ca 300 registrerte bygdeborger i Norge, men sannsynligvis er det mange flere som aldri har blitt kartlagt. Bygdeborgene som ble bygget i årene 400 til 600 etter Kristus har en meget spennende historie, som ikke minst forteller oss at også lille Norge var en del av Europa, og ikke på noen måte upåvirket av det som skjedde ellers i verden.

Romerriket strakte seg fra Lilleasia (nåværende Tyrkia) og til nord for Svartehavet. Det inkluderte alle landene rundt Middelhavet både på kysten av Nord-Afrika og alle landene i Sør-Europa (nåværende Spania, Frankrike, Italia og Hellas), nord til Østerrike, Ungarn og Tyskland helt nord til Rhinen og vestover til Sør-England.

Romerriket skjelver

På slutten av 300 tallet e.Kr. oppsto problemer med å holde riket samlet. De fruktbare jordområdene i Sør-Europa var fristende for flere folkegrupper både fra øst og nord, som på den tiden begynte å bevege seg i store masser mot det fristende Romerriket i sør. Romerne som hadde regjert i sitt enorme rike i mer enn 400 år var etter hvert blitt preget av den velstand og vellevnet som deres makt og posisjon hadde medført. De var ikke lenger interessert i å kjempe og slåss i stadige kriger for å holde deres enorme rike samlet. De var mer interessert i ”brød og sirkus” som det ble kalt, dvs. det gode liv og blott til lyst, der slaver som de hadde tatt til fange på deres mange krigertokter, gjorde arbeidet for dem. Gladiatorkamper, romerbad og store måltider der de dels lå til bords, var å foretrekke fremfor hardt arbeid eller feltlivet som soldat. De jobbene kunne andre ta seg av. Deres vilje til i handlinger og livsførsel å kjempe for en felles stat, det store Romerriket som gjennom flere århundrer hadde hatt verdensherredømmet, nå sterkt svekket.

Samtidig er det historikere som mener at kristendommen som hadde slått rot på den tiden, var mer opptatt av kristne verdier enn det borgerlige samfunn. Deres rike var ikke av denne verden. Deres lengsel var mot det nye verdensriket, en ”Gudsstat” som skulle spenne over alle verdens land og folk. Altså lå tanken på å gripe til sverd for å forsvare et rike av denne verden, fjernt fra den kristne tankegang på den tiden.

Utsikt sørover fra bygdeborgen

Alt dette gjorde at styre og stell i administrasjonen av den store Romerstaten og forsvaret av dens enorme ytre grenser, ble stadig svakere, og det i en tid hvor andre folkeslag trengte på for å få en bit av ”det søte liv” i Romerriket. Fra øst trengte hunerne på, et mongolsk folkeslag som folk mente var et avkomme av onde ånder og trollkjærringer. De beskrives av datidens historikere som et vilt folkeslag med et skrekkinngytende utseende og en undersetsig kropp. De levde mesteparten av livet på hesteryggen og fór fram som en orkan der de lot piler hagle over fienden og kastet lasso over dem de ikke nådde med sverdet, og forsvant igjen like fort som de var kommet.

Hunerne var ikke lette å beseire i kamp og istedenfor å slippe dem inn i Romerriket, fikk de sin del av ”kaka” ved å bli leiesoldater og hjelpe til å holde grensene tette for andre inntrengere. Men dem var det flere av. Gotere, burgundere og vandaler trengte inn fra nord fra østersjølandene og Gotland mens anglere og saksere trengte inn over Sør-England fra Danmark. Også disse ble brukt som leiesoldater i Romerriket.

Vi har grunn til å tro at det også var norske menn blant leiesoldatene, for kontakten med Sør-Europa helt her oppe fra nord, var alt på den tiden ganske god. Vi sendte skinn og huder sørover og fikk gull, smykker og tekstiler tilbake. Så heller ikke her i nord var vi fremmed for den oppløsningen som fant sted lenger sør i Europa. Folkevandringer og forflytning av større menneskemasser fant sted også hos oss. Det var strie tider også i Norden på den tiden.

Bygdeborgen – forsvarsverk og tilfluktssted

Utsikt nordover fra bygdeborgen

Gravhauger vitner om høvdingstammer der en aristokratisk krigerklasse kunne mønstre både rikdom og stor våpenmakt om det var nødvendig. Disse fór ikke bare fram og røvet og drepte, de tok også treller. Treller var datidens slaver som de hadde god bruk for på sine høvdingseter. Dette måtte bygdefolket beskytte seg mot, og det gjorde man i bygdeborger som folk kunne flykte til når hordene trengte inn. Vardebrenning ble brukt for å varsle mot inntrengere.

Bygdeborgene ble anlagt på mest mulig ufremkommelige høyder opp fra dalbunnen der inntrengere ikke kunne komme fram uten å bli møtt med rullende steiner, piler og spyd som ble sendt ned på dem.

På Ringerike har man funnet én større bygdeborg på Oppenåsen litt nord for Hallingby. Denne ligger bare et steinkast fra den eldgamle oldtidsveien som førte inn til Ådalen, Valdres og fjellområdene. I en gravhaug like ved denne bygdeborgen har man gjort rike gullfunn. Dette tyder på at bygdeborgen på Oppenåsen også har vært forsvarverk for høvdingen på Ve som kan ha sikret seg kontroll over handelsveien nordover.

Bygdeborgen på Lindskarberget

Blant en av de tre mindre bygdeborgene som er påvist har vi restene av en mindre bygdeborg på Lindskarberget. Denne ligger høyt og fritt ute på det vestre hjørnet av Lindskarberget, med utsikt både sørover (nå delvis gjengrodd) og nordover i dalen. I dag vil man vanskelig kunne se at dette har vært et forsvarsverk, som det ble registrert som av Universitets Oldsakssamling i 1969.

Bygdeborgen

I dag finner man kun restene av en enkel borgmur, som en steinrekke bestående av større og mindre bruddstein der de største steinene har foring (skoning) av mindre stein på undersiden. Steinrekka har front ut mot dalen, der den er ca. 9 meter lang. På en berghylle nedenfor ligger en del større bruddstein, muligens utrast fra muren over. Det er også antydninger til en mindre steinrekke noe syd for den første. Disse to steinrekkene kan ha stengt passasjen opp fra hoveddalføret hvor bergveggen er stupbratt. Tilgangen til borgen må kun ha vært gjennom en smal liten kløft og hyller i bergveggen i sydvestlig retning. Dette er ingen lett angrepsvei for inntrengere.

Var dette et forsvarsverk der folk flyktet opp når krigere trengte på opp gjennom dalen, eller var det en røverborg der fredløse røvere og mordere holdt til? Flere av disse borgene fikk navnene Tjuenborg der flere sagn er knyttet til fjerntliggende skogsborger der man har en tjuenborg på Ringerike langt til skogs mellom Veme og Bergsund. Oldsakssamlingen sier ikke noe om hva slags borg de tror borgen på Lindskarberget kan ha vært, et forsvarsverk for befolkningen eller et tilholdssted for mordere og røvere? I mellomtiden kan vi bare fantasere for oss selv når vi står der oppe og ser utover dalen og tenke oss kanskje hele femten hundre år tilbake i tiden. Hvem var de folkene som var der, hvorfor var de der, hvor mange kan de ha vært og hvor lenge måtte de bo der? Spørsmål som vi vel aldri får svar på.

Restene av bygdeborgen finner du når du går den blåmerkede løypa nordover fra Russerleieren, opp Jonsrenna til du nesten er på toppen av den, der den gjør en skarp knekk mot høyre. Der er det merket med oransje bånd rett fram nordover, ca hundre meter, og du er på bygdeborgen.

Foto: Hanne Stene Kleven

.